Kvinnekamp mot korrupsjon
Titusenvis av filippinske kvinner trosset demonstrasjonforbudet i 1984 og var med å velte diktatoren Ferdinand Marcos sitt tyranni. Idag teller kvinneorganisasjonen Gabriela 150.000 medlemmer. De kjemper fortsatt mot korrupsjon og for rettighetene sine som mennesker og kvinner i et land som ikke tillater hverken skilsmisse eller abort.
Under en gåtur i Manila ser vi en familie på tre som bor på gata. Mor, sønn og datter har laget et hus av en tricyckle, en forvokst trehjulssykkel som brukes til transport overalt på Filippinene. De ser ut til å prise seg lykkelig for at de faktisk har noe de kan kalle et hjem. Passasjersetet har fått plasttak, og den lille familien sover sammen på under to kvadratmeter bak et gjenbrukt reklameskilt. Kontrasten er sterk til feriepalasset vi går forbi noen uker seinere på øya Mindoro. Det ser ut som et nyåpnet luksusferiehotell, bortsett fra det store gjerdet som omkranser hele området. Enorme hus, finklippet gressplen, vannscootere og skilt med teksten «no trespassing». Vi lurer på hvorfor hotellet er stengt, men får seinere vite at det er et av åtte feriesteder som står klare for president Arroyo og hennes familie, i tilfelle de skulle finne det for godt å besøke på denne øya noen uker av året.
Korrupsjon er selvfølgelig
Alle vi snakker med, og særlig de vi snakker med om dette palasset, virker enige om årsaken til den store ulikheten mellom presidentfamilien og den lille familien på gata – korrupsjon. Taxisjåførene holder ikke tilbake i løpet av en ti minutters taxitur og forteller oss at det er mye korrupsjon på Filippinene. Advokater i Justisdepartementet forteller oss at det er vanskelig å få noe gjort på grunn av korrupsjonen. Ordet korrupsjon nevnes i samme åndedrag som tips om fine steder å dra til.
Når vi snakker om korrupsjon i Norge er det ofte vennetjenester mellom politikere, og spekulasjon i hvorfor en av ministrenes eller partiledernes venner fikk akkurat den stillingen. I Filippinene er det helt selvfølgelig at familie og venner går foran, og mye av korrupsjonen går lenger enn dette også. Familiemaktforholdet i dette landet overgår den italienske mafiaens våteste drømmer.
I programmet 101 East på Al-Jazeera forteller programleder Teymoor Nabil at de rikeste ti familiene i Filippinene eier filippinske ressurser for åtti milliarder kroner. Dette tilsvarer ressursene eid av de fattigste ti millioner familiene, og er en god illustrasjon på hvor skjev fordelingen er. Den spanske kolonialiseringen favoriserte enkelte familier som fikk større og mer makt. Den amerikanske okkupasjonen gjorde ingenting for å bryte ned denne maktstrukturen. Resultatet ser vi i dag. Et land som er gjennomsyret av korrupsjon, og der et fåtall velstående familier styrer alle politiske avgjørelser.
For å opprettholde dette maktforholdet, må skillet mellom eiere og arbeidere være stort og markant, og politikken til den sittende regjeringen viser ingen tegn til å gjennomføre reformene som støtter arbeiderretten. Gabriela, som er en kvinnekampsorganisasjon, forteller at de fleste arbeidere mangler nødvendige ressurser som land, arbeid, mat og helsetjenester.
Artikkelen fortsetter under bildet.
Eksport av arbeidere sikrer en skakkjørt økonomi
Samtidig har ikke Filippinene mye industri. Eksport av råvarer og import av produsert gods er et problem for den filippinske økonomien. Men arbeidskraft er det nok av, og det vet de rike familiene å utnytte. Etter 400 år med katolsk anti-prevensjon- og anti-abort-indoktrinering har Filippinene blitt en fødestasjon av dimensjoner. Vi hører om kvinner med elleve barn, som hadde tenkt å bare få fire. Fattige kvinner får høre at mange barn er en vei ut av fattigdommen. Men ingen forteller dem at de selv må fø alle barna. Hvis barna i det hele tatt vokser opp drar de til utlandet for å sende hjem penger til familien. Og disse pengene som sendes hjem sørger for at Verdensbanken vil gi lån til det korrupte politiske styret. Sikkerheten ligger i at millioner av fattige familier må sende sine kjære til utlandet, der de jobber i mange år mens deres egne barn vokser opp uten foreldre hjemme på Filippinene. Her viser Gabriela også hvordan den omfattende korrupsjonen rammer kvinnene hardest. Kvinner får oftest omsorgsplikt for alle barna hjemme, enten det er egne barn, barnebarn, søstre eller annet, samtidig som myndighetene oppfordrer kvinner til å dra ut i verden hvor arbeidsforholdene gjør dem meget sårbare.
Death Squads og likvidering av opposisjonelle
Men Filippinerne har ikke bare bøyd nakken og latt seg kue gang på gang. Det snakkes varmt om heltene som gjorde opprør mot spanjolene, slik som Gabriela Silang som ledet Ilocanofolkets opprør i 1763. Organisasjonen Gabriela har tatt hennes navn for å illustrere den kvinnelige kampviljen i det filippinske folket. Men gang på gang har oppstanden blitt slått ned, den seneste tiden ved hjelp av det amerikanske militæret, og folk blir bedt om å finne seg til ro med vindus-shopping i kjøpesentrene og uttak av remittances (penger sendt hjem fra utlandet) en gang i måneden.
I dagens Filippinene øker nok en gang urolighetene. Med den nye økonomiske krisen, valgkamp i 2010 og svakere og svakere hjemlig økonomi, er det vekst i den folkelige frigjøringskampen. Denne kampen viser tydelig hvordan myndighetene driver mafialiknende virksomhet. Vi leser i avisene at ordførere tillater «Death Squads» som likviderer påståtte kriminelle uten lov og dom, samtidig som venstresiden prøver å få oppmerksomhet rundt alle de politiske drapene som skjer hvert år. Kommunister, fagforeningsfolk og kvinnesakskvinner forsvinner sporløst, blir skutt eller tatt til fange, torturert og voldtatt.
Sammen med de filippinske mafiafamiliene, USA og spansk kolonialisme, må også multinasjonale selskaper få mye av skylden. Selskapene profitterer ved å ha fri tilgang til import av konsumentprodukter, og arbeider i samråd med myndighetene. Videre kjøper de multinasjonale selskapene ressurser fra staten for milliarder av dollar hvert eneste år. Et eksempel er San Miguel Corporation som eier San Miguel Beer. Mens vi drikker den filippinsk-produserte ølen til tre kroner, leser vi nyheten om at store deler av San Miguel Beer har blitt solgt til et japansk firma, slik at San Miguel Corporation skal ha råd til å kjøpe seg inn i det statlige energifirmaet og i store teleselskap. Myndighetene har igjen bestemt seg for å selge ut statlige ressurser til private entreprenører. Kan det være rent tilfeldig at disse private entreprenørene enten eies av de rikeste familiene eller av amerikanske multinasjonale firmaer?
Med alt dette i tankene ser det ikke ut som om solen skal reise seg over Filippinene med det første. Dette såkalte ferieparadiset er en tikkende bombe av sosiale ulikheter og undertrykkelse. Men familiemafiaen glemmer de uavhengige organisasjonene og folkets vilje til motstand. For 25 år siden mønstret 10.000 filippinske kvinner til kamp ved å demonstrere mot diktatoren Ferdinand Marcos. Dette startet grasrotbevegelsen som resulterte i opprettelsen av Gabriela. Resultatet av kampen på 80-tallet var at diktatoren måtte flykte til Hawaii. Kanskje kan vi se fram til liknende resultater fra dagens bevegelse.
Artikkelen fortsetter under bildet.
Kvinnene gjør opprør
Organisasjoner som Gabriela gir folket i Filippinene håp for fremtiden. Gabriela organiserer idag 150.000 kvinner i kampen for en mer rettferdig hverdag. De gir kvinner helsetilbud staten ikke tilbyr, de gjør studier og skolerer kvinner. De organiserer også kvinnene til kamp når situasjonen krever det, slik de mener det trengs i dag.
Grasrotbevegelsen har også blitt partipolitisk. I 2003 opprettet de Gabriela Women’s Party, som i 2004 fikk 464.586 stemmer ved valget, og dermed et av 242 seter i parlamentet. I 2007 fikk de to kvinner i parlamentet, og dette har ført til at til og med korrupte politikere har blitt tvunget å høre på dem gjennom parlamentariske debatter.
Gabriela har derfor fått en ny og offentlig kanal til å spre sine tanker om militant kamp, landreform, arbeidsmarkedstiltak, politisk reform, samt reformer i helse- og sosialsektoren. De merker at flere og flere politikere fra de rike familiene begynner å ta dem på alvor og gir dem stemmer i sakene sine.
«Makibaka huwag matakot!»
Gabriela mener imidlertid at kampen ikke kan vinnes i parlamentet, men ser på tilstedeværelsen der som viktig for å nå ut til folk med hva som skjer blant makteliten. Emily, som jobber med internasjonale relasjoner i Gabriela, forteller oss at behovene fortsatt er basale, og stegene i kampen er små. Når vi spør om skilsmissespørsmålet og abortspørsmålet sier hun klart og enkelt «ett steg om gangen». Men selv med tilstandene så oldtidsaktige, er Gabriela en av organisasjonene som ser lysere på fremtiden. Med slagordet «Makibaka huwag matakot!» som betyr «Til kamp, vær ikke redd!» er de forberedt på å møte kvinnen som styrer den korrupte makteliten med et folkeforsvar av over 150.000 illsinte arbeidskvinner som vil føre makten tilbake til folket.
Les flere av Frontlinjers reisebrev her
Kommenter saken:
