Zapatistfestivalen La Digna Rabia er preget av mystikk, poesi og politisk åpenhet. En samtidig kompromissløshet mot makt og urettferdighet gjør zapatistene til et forbilde for radikale verden over.

La Digna Rabia kan oversettes til norsk som «det verdige raseriet». Digna Rabia er navnet pà festivalen EZLN arrangerte fra 28. desember til 5. januar og som vi deltok på. Festivalen startet i Mexico City, forflyttet seg til den autonome caracolen Oventic, en zapatist-kontrollert sone, hvor vi feira nyttårsaften, og ble avslutta i San Cristobal de las Casas med foredrag på universitetet CIDESI fra 2-5 januar. Festivalen er et ledd i zapatistenes andre kampanje som tar sikte på å samle alle utenomparlamentariske og ikke-institusjonaliserte grupper på venstresida. Abajo y izquierda, nedenfra og til venstre på norsk, er den enkle beskrivelsen på de bevegelsene som er med i den andre kampanjen.

Å komme til Oventic er alltid en spesiell opplevelse, dette zapatist-senteret ligger oppe i fjellene i høylandet i Chiapas og er styrt av en av zapatistenes gode regjeringer som er representert av innvalgte mandater fra zapatistlandsbyene som befinner seg innenfor caracolen Oventic. Her finnes det skoler, helsestasjon, forskjellige butikker og mer. Hele Oventic er overøst av veggmalerier og zapatist-symbolikk og er nesten alltid tåkelagt, noe som gir plassen et mystisk preg. Festivalen var preget av tilreisende aktivister fra Europa, USA, Mexico og andre deler av sør-amerika, i tillegg til massevis av maskerte zapatister. Det er et ganske spesielt syn og se maskerte urfolk i sine tradisjonelle klesdrakter sammen med punkere og hippier om hverandre langt oppe i fjellene i Chiapas.

I Oventic var festival-programmet dominert av kulturelle innslag både fra zapatistene selv og tilreisende. Det nye året ble innviet av flere taler fra commandancian, ledelsen i EZLN, og lokale danseband spilte opp til dans fram til klokken sju om morgenen, noe som ble litt slitsomt i lengden sia vi hadde slått opp teltet rett ved siden av scena.

2. januar starta det politiske programmet i San Cristobal. Festivalen var lagt opp slik at de forskjellige organisasjonene fra hele verden som har tilslutta seg den andre kampanjen og EZLNs 6. deklarasjon fra Selva de Lacondona, kunne legge fram sine synsvinkler, problemer, ideer og de kampene man kjemper i sitt hjemland og sin region. På den andre siden av bordet satt hele commandancian i EZLN pluss to finnlandshettekledde jenter på seks-sju år som representerte de yngste zapatistene, samt Subcommandante Marcos som la fram EZLNs perspektiv og utfordringer.

Den første dagen fikk alt fra spanske syndikalister, mexicanske og argentinske arbeiderorganisasjoner, peruanske bønder, greske autonome, og organiserte mexicanere som bor i USA, presentere seg. Grekerne fikk velfortjent og uforbeholden støtte i Marcos’ tale i forhold til det opprøret som fulgte drapet på femten år gamle Alexandros Grigoropoulos tidligere i vinter og de to greske representantene så helt forfjamset ut når de fikk overlevert en gave til de greske opprørerne fra EZLN. Et annet rørende øyeblikk var et møte mellom to vidt forskjellige latin-amerikanske legender; en av mødrene fra Maiplassen, en av de viktigste og mest kjente motstandsbevegelsene mot diktaturet i Argentina, en gammel dame på 70-80 år gitt rett bort til Marcos og ga han en klem.

Andre dag begynte med innlegg fra representanter fra Uruguay, Nicaragua, Mexico og Bolivia. Det var en gjennomgående kritikk mot den etablerte venstresida gjennom hele festivalen, representanten fra Nicaragua, Monica Baltodano, rettet en sylskarp og velfortjent kritikk mot Daniel Ortegas korrupte styre av Nicaragua og FSLN, spesielt zapatistene, men også de andre mexicanske organisasjonene hudfletta det store sosialistpartiet i Mexico PRD og dets leder, Lopez Obrador, gjennom hele festivalen. Kritikken mot de to andre ledende partiene i Mexico, det nyliberalistiske PAN og det halvfascistiske PRI og deres undertrykkende, ødeleggende privatisering og kontakt med narkotikakartellene, dominerte også i talene fra EZLN.

4. januar åpna med et innlegg fra en baskisk representant som blant annet hadde kjempet mot Franco. Etter innlegget hans ble det ropt slagord til støtte for baskernes frigjøringskamp. I det hele tatt ble det ropt masse slagord både før under og etter innledningene. Spesielt ble det ropt mye etter støtteappellene til Palestina etter hvert som meldingene om overgrepene på Gazastripen tikka inn. Det ble også avholdt en demonstrasjon fra CIDESI til sentrum av San Cristobal, som ble avslutta med at anarkistiske punkere fra Mexico City og Oaxaca tagga ned rådhuset.

Hovedtema denne dagen var seksualitet og seksualisert vold. Det første innlegget var fra fire aktivister fra Atenco som hadde blitt fengsla og voldtatt av det føderale mexicanske politiet under den ekstremt brutale politiaksjonen i Atenco, hvor mange hundre ble banka opp og arrestert, og hvor flere titalls jenter ble voldtatt. Håret reiser seg på ryggen når man hører om faenskapet fra de som har opplevd det selv, men de ønsket ikke å være ofre selv, og fortsatte kampen. Debatten fortsatte med et innlegg fra organisasjonen til de prostituerte i Mexico som ble innledet av at en svær transe danset seg ut av militæruniformen sin og inn i en lekker hvit kjole, mens hun flørta vilt med Subcommandante Marcos, som så ut til å sette stor pris på opptrinnet.

Debatten om seksualitet, prostitusjon og feminisme var befriende åpen og utrolig mye mer interessant enn den som føres i Norge, som dessverre fortsatt er prega av AKPs, bedehusaktige puritanisme. Hovedfokuset dreide seg rundt å forbedre forholdene for de prostituerte, kjempe mot vold, for et annet samfunn og mot tabuer, og ikke bare å forby et onde som neppe forsvinner før kapitalismen og det patriarkalske samfunnet gjør det. I panelet satt også en ung anarkist fra et anarkokollektiv i Morelos som avsluttet talen sin med å konstatere at i tillegg til en verden uten kapitalisme, krig og sult, ønsker vi en verden uten kommandanter. Utsagnet førte til at hele EZLNs commandancian våknet til og hevet øyenbrynene. Selv om zapatistenes sivile samfunn er organisert etter direkte demokratiske og horisontale prinsipper, er fortsatt hæren (EZLN) hierarkisk oppbygd, hvilket ofte fører til kritikk fra anarkister som ellers støtter EZLN fullt og helt.

Commandanta Hortensia holdt et innlegg om situasjonen for kvinner i de zapatistkontrollerte sonene og var helt åpen om at de hadde en lang vei å gå. Hun fortalte om at mange zapatister ikke hadde skjønt betydningen av likestilling og viktigheten av kvinners deltagelse. Denne åpenheten og selvkritikken er typisk for EZLN, og gjør de langt mer menneskelige og sympatiske enn andre bevegelser som nekter å komme med selvkritikk utad. Forsøk på å framstå som en perfekt, harmonisk organisasjon, uten uenighet og interne problemer ovenfor andre vekker kun mistanke og er i beste fall usjarmerende.

Den siste dagen var dominert av bondebevegelsene som er tilknytta den internasjonale bevegelsen Via Campesina. Sistnevnte er et nettverk som strekker seg over hele verden, og er et forbilde i forhold til å gjøre lokale kamper globale og skape nettverk. Når store bondeorganisasjoner siterer Flores Magon, Mexicos viktigste anarkistiske ideolog, vet du at det er noe skikkelig på gang. Festivalen og bevegelsen som har blitt skapt og samlet av zapatistenes andre kampanje, er definitivt dominert av anarkistisk og frihetlig sosialistisk tankegods. I tillegg er urfolksproblematikk og landbruk viktige elementer. Bevegelsen domineres av Latin-Amerika og det sørlige Europa, noe som trolig bunner i at alt foregår på spansk.

Subcommandante Marcos framstår tidvis som en revolusjonær popstjerne i sammenhenger som dette. Men det er ikke uten grunn at han har den posisjonen han har. Talene hans, som stort sett avsluttet alle møtene, er både alvorlige og engasjerende, samtidig som de gjerne inneholder en liten fortelling eller et eventyr og masse humor. Folk ler mye når Marcos prater og det er jo et positivt tegn i en bevegelse som EZLN. Som tidligere nevnt gjør åpenheten, mystikken, poesien, spiritualiteten, kunsten, humoren og samtidig kompromissløsheten mot makt og urettferdighet at EZLN får et helt annen dimensjon enn noen annen venstreradikal bevegelse, og kan ta en lederrolle i denne internasjonale radikale og frihetlige bevegelsen. I tillegg må det nevnes at zapatistene driver med et meget konkret prosjekt hvor de kontrollerer områder hvor de sørger for undervisning, helsestell, arbeidsplasser og politisk deltagelse for hundretusenvis av mennesker. Det finnes ingen sikre tall, men 200.000 er et anslag som sannsynligvis befinner seg tett opptil sannheten.

Turen til Mexico var veldig inspirerende. Vi har masse å lære, mye å gjøre og et verdig raseri som bør dyrkes og rettes mot de som fortjener det. Abrazos y una digna rabia desde San Cristobal de las Casas, Chiapas!

Les flere av Frontlinjers reisebrev her

This website uses IntenseDebate comments, but they are not currently loaded because either your browser doesn't support JavaScript, or they didn't load fast enough.

Kommenter saken:

Name

Mail (will not be published)

Website